(Følgende er et reisebrev fra vår stødige svenske, Niklas Eriksson, noe språklig tilpasset.)
Første mai var i år en gledens dag. Ikke bare var det fridag, det var også reisedag til årets store utenlandsturnering: Bluebell Woods Open i Skottland. Den andre i årets Eurotour. Med barn i hus er det ikke lenger turneringslivet som kommer i første rekke.
I år var jeg på tur med en god gjeng fra Sandnes. Etter fem netter i samme rom som Audun, skjønner jeg fortsatt ikke hva han sier. Men er det noe jeg har lært etter ti år i Norge, er det at man kommer langt med et smil og et nikk. Vi bodde over en pub ikke så langt fra banen. Jeg vil si det er gangavstand, hvis du har god tid. Men det er deilig å ta taxi før du skal gå en runde. Taxien kostet uansett bare fem pund, så da ble det taxi. Deilig med servering kun en liten trapp ned. Maten var overraskende god hvis man liker den fritert. Salat var det verre med. Og sengen var nok aldri ment å være seng. Men et trivelig sted.
Jeg spilte den samme turneringen 2016, så jeg er litt kjent med stedet og banen. Mye er likt, men mer er endret. Nye hull, utkastfelt lengre bak og flyttede kurver. Det er ikke mange hull igjen fra sist. Så her hadde jeg en jobb med å lære meg banen. Da var det fint å være på plass to dager før turneringen. Det man kan si om banen, er at den for det meste krever at du treffer linjene dine. Det er mange trær i veien hvis du bommer. Men det finnes alltid en rettferdig fairway. Legg til noen åpne, lange hull og du har en variert og morsom bane. Ikke like morsom når vinden kommer hylende inn fra Nordsjøen.
Selve turneringen gikk OK. Jeg tror jeg spilte rett rundt ratingen min, hvilket er hva som er forventet av meg. Men alltid litt nedtur når man ikke topper formen til en større turnering. Jeg kommer gjerne tilbake neste år, da jeg liker både banen og turneringen. Det er plass til flere fra ESK på turneringer utenlands. Bli med!
(Niklas kom på en meget respektabel tiendeplass. Her er resultatene: https://www.pdga.com/tour/event/39070)
