Diskgolfen fortsetter å spre seg nedover i Europa fra Skandinavia og de baltiske land som foreløpig har vært tyngdepunktet. På Udisc kan vi se at det etableres flere og flere baner i Vest og Sør-Europa. Men i sørøst går det saktere fremover. Et av de landene hvor diskgolf fortsatt er en marginal sport er Romania. Jeg har hatt fornøyelsen av å reise til dette landet i over ti år på grunn av jobb. Her har jeg stiftet mange bekjentskap og lært mye om landet som romerne kalte Dacia.
I to år har jeg jobbet for dette mesterskapet, og endelig kom dagen hvor jeg skulle representere Norge under Nordic & Baltic Deaf Discgolf Championship (Bornholm, Danmark).
Da det er første gangen Norge har stilt deltakere til start, var vi spente på hvordan nivået på de andre deltakerne var. Etter å ha gått igjennom banen var det ingen tvil om at dette var en relativt komplett bane, som kom til å skille klinten fra hveten. Dette er en bane hvor vi alle har fått testet oss, både fysisk og psykisk etter to runder på fredag og finalerunde på lørdag.
Det er en teknisk og trang bane i skogen med innslag av lange, åpne hull. Disse har i tillegg slangete OB som gjør hullene uoversiktlige, og sammen med mye vind ble disse hullene ekstremt krevende for alle. I tillegg var hele 11 av 18 kurver blinde med kuperte plasseringer. Det å omstille hodet fra tekniske finessekast i en vindstille skog til å skulle beregne mye vind og forholde seg til disse unaturlige OB-linjene, var det jeg slet mest med.
MPO spilte hvit layout, mens FPO hadde en blanding av gul og hvit teepad. På de lengste hullene spilte vi rett og slett fra en teepad litt lengre frem, slik at vi kunne kaste hullene slik de var designet for.
Jeg satte standaren i første runde, hvor jeg fikk bekreftet at jeg har prikket inn formen. Fra første kast finner jeg flyten, og finner raskt tryggheten i diskene mine. Noe småslurv men ingen tydelig skrell. Med en score på (+11) vinner jeg kortet med 13 og 17 kast.
I runde to skal alle spillerne spille etter score uavhengig av klasse, og jeg startet på hull 4 (2chase). Dette var virkelig overraskende, og ga meg muligheten til å spille i en gruppe hvor de forhåpentligvis kunne hjelpe meg å holde meg oppe i stedet for å dra meg ned. Jeg fortsatte det gode og trygge spillet mitt, sliter litt mer fremfor kurven, men driver veldig presist i skogen. Etter en skrell på hull 11 kan jeg endelig hente to enkle birdier etterpå. Og jaggu vinner jeg også dette kortet med nok en runde på (+11), og denne gangen vinner jeg kortet med 4 og 6 kast.
Med en solid ledelse starter jeg finalerunden med en ekstrem ro. Med bare én runde som skal spilles og mindre vind ligger, det an til at banen bør være enklere å spille. Jeg er markant sliten etter de to rundene dagen før. Og med en gruppe hvor de andre spillerne spiller passivt, så drar de meg ned. Så litt passivt spill i tillegg til at jeg slurver en del gjør at det baller litt på seg. Jeg er trygg foran kurv, noe som gjør at det ikke blir styggere enn det ble. Lyspunktet på runda var tap in birdie på hull 16 og en veldig nær ace på hull 18 (øy, som dessverre endte med OB4). Med en stygg dobbelbogey på siste hull endte jeg med en score på +9 (finalens 2. beste score totalt)
Etter tre runder i skogen på Bornholm, er jeg utrolig stolt over det solide og jevne nivået jeg presterer, og at jeg nå kan kalle med NordiskBaltisk mester!🥇
Forrige helg deltok jeg i Discgolf pro tour silver series i Belgia 🇧🇪 Jeg er jo vant til å spille i juniorklassen, men dette var min første pro tour på seniornivå hittil 😀
Vi mistenker at mange andre sitter med samme drøm om å gjennomføre en frisbee-tur til USA. Vår tur kan du lese om i reisebrevene under. Men vi har også notert oss noen viktige erfaringer og tips til deg som vil følge i fotsporene til Sindre og Joakim!
Det er merkelig hvordan sporten vår har en sånn altoppslukende dragning.
En dag låner man en disk fra en venn. Den neste er det ingenting annet som betyr noe. Man vil bare ut og kaste, hver dag. Når man ikke kaster frisbee, ser man på frisbee. Når man ikke ser på frisbee, tenker man på det.
I årevis har vi, Sindre og Joakim, drømt oss vekk til USA mens vi har fulgt Pro-Tour-turneringene på YouTube. Dels fordi banene er så smellvakre. Dels fordi vi i overmod har fantasert om å overvinne dem. Hvor vanskelig kan det egentlig være?
I høst bestemte vi oss for å sette dagdrømmen til livs, leie en bil i USA og pløye igjennom så mange av de mest berømte banene vi greier på fem uker.
