Nedenfor følger et reisebrev fra prestisjeturneringen Green Mountain Championship, skrevet av Ekeberg Sendeplateklubbs høyest ratede spiller, og mottaker av klubbens elitestipend, Sindre Roar Fosse.
Tidlig i sesongen bestemte jeg meg for at jeg endelig skulle ta reisen over dammen. Mange turneringer var opp til vurdering, men til slutt endte valget på GMC. Dette er en DiscGolfProTour-turnering, der de beste spillerne i verden samles. Det er også den siste av turneringene i år som er åpen for påmelding uten å kvalifisere seg først. Banene som spilles, Fox Run Meadows (FRM) og Brewster Ridge Disc Golf Course (BRDGC), ligger i landskap som likner norsk natur på Smugglers Notch Resort. Det er disse banene som ble spilt under VM i fjor.
Brewster Ridge er en skogsbane med par 61. Banen har store høydeforskjeller. Den er rett og slett brutal, og krever nøyaktighet, men også lengde, på alle kast. BRDGC er per dags dato den beste banen jeg har spilt, og i denne atmosfæren framsto banen som helt eksemplarisk.
Fox Run er en åpen bane med OB overalt på alle hull unntatt ett. Par 63, her også med mye høydeforskjell på hullene. Banen er ekstremt vindutsatt, og mange av hullene spilles rundt en dam som gjør at vinden blir veldig turbulent og vanskelig å lese.
Turneringen ble spilt over fire dager med to runder på hver bane og golfstart. Jeg hadde to treningsdager på banene, og fikk forberedt meg godt.
Runde 1 – BRDGC:
Jeg spiller i gruppe med tre amerikanere, der alle har ca. lik rating som meg. Begynner runden med å parkere hull 1, 95 meter forehand, og derfra spille jevnt noen birdies og noen bogeys. Starten på back 9 blir noe tøff, og jeg bommer for mange utkast til å klare å redde par på alt. Jeg ender til slutt på +2 med 4 birdies og 6 bogeys. Rating på 966, som er 2 kast bak min egen rating. Jeg setter alle puttene mine i vanlig stance, men bommer dessverre for mange fra straddle rundt 8-10 meter.
I løpet av runden kjenner jeg at jeg blir ekstremt revet med av den amerikanske innstillingen på greenen, rettere sagt alt innenfor 30 meter. Gutta går for alt. Uansett hva som lurer bak. De setter også det meste, men fra utkast og på innspill er jeg hakket hvassere enn dem. På puttingen blir jeg en guttunge i forhold. Jeg slenger meg med på innstillingen deres, og selv med et par bommer innenfor sirkelen, har jeg aldri vært så fornøyd med aggressivitet, trøkk og mentalitet på puttingen min i noen runde før.
Runde 2 – FRM:
Denne runden ble jeg kort sagt satt skikkelig på plass. Det var vind opp mot 8 – 10 m/s hele runden, og jeg gikk OB sju ganger, som allikevel ikke var i nærheten av mest på gruppa. Jeg ender +12, til en rating på 944, og det med birdie på de to siste hullene. Jeg har 80 % treff innenfor innerste sirkel (C1) i kraftig vind og setter en putt fra ytre sirkel (C2) mot OB på siste hull i kraftig motvind. Jeg drar med meg puttingen fra runde 1, og har en like god følelse som da. Tre av kastene som går i OB gjør jeg akkurat det jeg prøver på, men jeg klarer altså ikke lese kastet og vinden godt nok til å få et bra resultat. Her må det trenes i vind, og lærepengen er tatt med seg videre til off-season. Brutalt resultat, med bl.a. to trippelbogeys, som jeg ikke kan huske å ha fått i konkurranse siden i fjor.
Runde 3 – BRDGC:
Med en litt kavete start med et par litt avgjørende feil går jeg back 9 på -1 og endrer totalt +1 denne runden. Mye vind i dag også, selv inni skogen, så litt mer utfordrende forhold enn dag én. Jeg setter alt innenfor 9,5 meter, og har masse putter fra 7 – 9 meter som smelles inn i god amerikansk ånd. Runden i seg selv spilles med et par unntak stabilt og med god følelse. 988 i rating bekrefter den beste runden min så langt i turneringen og klatring på resultatlistene.
Runde 4 – FRM:
Her går jeg ut med et smell, og kliner til med fem under par etter seks hull. Alle putter er utenfor 7 meter, med den lengste på 15 meter. Jeg går derfra jevnt på par, og ligger 4 under par etter 15 hull, selv med en spytt fra 3 meter på hull 9. Hull 16 til 18 er en av de vanskeligste strekkene på banen, og når det blåser ekstremt opp på slutten med mye OB i spill, går jeg dessverre 4 over par på 3 hull og ender par på runden.
Nok en gang kollaps i vind opp mot 10 m/s, men total runderating på 1018 på siste runde kan jeg i alle fall se tilbake på med et smil. Jeg setter to putter fra 15 meter denne runden, noe jeg ikke har til vane å gjøre.
Jeg ender til slutt på 62. plass, med gjennomsnittlig rating på 979, som er 3 poeng bak min egen rating. Jeg putter med mer selvtillit enn jeg har gjort noen gang, og det i det gjeveste selskap.
Kort fortalt en fantastisk opplevelse, et verdensklassearrangement, en tidvis kraftig lærepenge, og en innstilling på greenen som kommer til å ta spillet mitt til et nytt nivå.
Takk til min sponsor Kastaplast, min kone for all støtte før, under og i etterkant, og Ekeberg Sendeplateklubb for elitestipend som støtte til turen over dammen.
Denne turneringen anbefales!
