Vi hadde flere deltakere i storturneringen PCS Sula Open i juli. Enkelte av disse hadde søkt om reisestøtte fra klubben. Da krever klubben et reisebrev tilbake. Vi vil publisere disse i tiden som følger. Først ut er Sindre Jensen Fosse.
Når verdenseliten kommer til Norge, trenger jeg ikke å kjøre mer enn ni timer i bil for å kjempe mot flere av de beste i verden på to av Norges desidert beste baner. I år er den første ordentlige sesongen siden covid brøt ut, og årets største test er en Disc Golf Pro Tour Silver series med fire runder, to på Vasset og to på Øverås.
Turneringen startet onsdag 13/7, men jeg var allerede på plass for en kveldsrunde på Øverås på søndag. Både Øverås og Sula er lange baner som krever stødig presisjon på lange kast, kontroll på vinkler og landinger. Med NM sterkt i minne (en halvgod opplevelse med svært mange gode kast og litt for mange avgjørende dårlige kast) er banene her en perfekt mulighet til å få skjerpet konsentrasjonen. Her føles det som at alle kast teller dobbelt.
Denne sesongen har jeg endelig fått skikk på puttingen, men samtidig føles drivingen litt mindre treffsikker enn i fjor. Samtidig er det fantastisk endelig å kunne spille flere turneringer på én sesong på sommeren. Sula og Øverås leverer i tillegg godt vestnorsk sommervær med kraftig vind og regnvær. Nydelig!
Runde 1:
Jeg starter hele runden med en god følelse på kastingen og allikevel litt shaky putting. Bogey, birdie, bogey, birdie. En rolig runde inn i dobbelbogeyens verden på hull fem etterfulgt av temmelig stabilt spill resten av runden. Fire OB-er, ni av elleve putter innenfor ti meter som sitter og tre birdies er tallene som står igjen etter dag én. God følelse på det aller meste, og veldig mange svært gode kast i vanskelige spilleforhold. Pluss fem, 38. plass og 991 i rating etter dag én er en godkjent start på fire dager i nydelige omgivelser og en diskgolfscene enhver nordmann kan være stolt av.
Runde 2:
Også denne runden føles putten veldig bra. Jeg setter to av fire fra utsiden av timeterssirkelen. Jeg tar med meg fem birdies på runden, men hakket for mange bogeys til å spille under par. Dette føles allikevel som min beste runde på turneringen med aggressivt spill og god feeling på spillet generelt i vanskelige forhold. Klatrer noen plasser med pluss to og 1007 i rating på runden.
Runde 3:
Nå er vi over på Øverås. Banen som jeg i utgangspunktet har tenkt passer meg bedre med litt større variasjon i utkast og shotshaping. Jeg starter runden med seks par på rad, hvor flere av dem er seriøst gode parsaves fra langt bak i fairway. Resten av runden føles til slutt som et stort «nesten». Ligger hakket for langt unna kurv til å få mange birdies, men tre stykker og fire bogeys gir meg til slutt pluss én og 1000 i rating. Kun fire bogeys på en runde på Øverås føles stabilt, men tre birdies er litt lite til å klatre masse. Jeg finner meg allikevel på delt 26. plass før siste runde, og når finalen med god margin etter tre svært stabile runder.
Runde 4:
Jeg starter runden med å full overtenning og en forehand på godt over 200 m rett frem i OB. Dette blir min desidert dårligste runde i turneringen med pluss åtte på runden og 964 i rating. Jeg setter min eneste birdieputt fra femten meter på hull to foran fullt publikum, men etter det er det jobbing på nesten hvert eneste hull. Jeg bommer to putter i sirkelen, hvor begge er for birdie. Resten setter jeg. Ni enkle bogeys vitner om for dårlig kasting fra utkast, men spesielt strekket fra fem til åtte med fire på rad kjennes som unødvendig med lite vind i spill på tre av hullene. Denne runden hadde de desidert tøffeste forholdene med vindkast fra alle kanter.
Jeg ender til slutt på 33. plass totalt og 990 i ratingsnitt. Dette er min beste turnering noen gang. Jeg setter 31 av 39 putter i sirkel totalt og tre fra utsiden. Jeg er på metall på alt av putter ellers fra utsiden av ti meter og føler at det aggressive spillet jeg har ønsket å spille har fungert bra.
Jeg reiser hjem med tre mål for videre trening:
– Kaste lengre.
– Bli tryggere på innspill backhand.
– Bedre treffsikkerhet på drive fra 110 m og ut.
Jeg reiser og hjem med en ekstremt god opplevelse og skyhøy motivasjon for å fortsette den gode treningen jeg har lagt ned i år.
Takk til Ekeberg Sendeplateklubb og Kastaplast for støtte til reisen, til alle jeg har møtt igjennom denne uken på runder og utenom (spesielt teamkamerat Rienk Kan), og ikke minst til min kjære kone som lar meg bruke en ferieuke på meg selv midt i fellesferien!
Og gratulerer til Øverås og Sula for et meget godt gjennomført arrangement og opplevelse generelt! Dette var gøy!
Sindre
