Vår klubbmester de siste par årene, Tom-Henrik «Tommikk» Sandvik, har skrevet en reiserapport fra den høyprofilerte, såkalte EuroProTour-turneringen Sula Open.
Den tøffe turneringen
Torsdag morgen satte jeg meg på bussen klar for en fantastisk helg i Ålesund og en heftig turnering. Sula Open 2017. En EuroProTour-turnering med navn som Will Schusterick, Pasi Koivu, Seppo Paju, Henrik Johansen og mange av de norske store stjernene på startstreken. Jeg gledet meg stort!
Gleden vokste da jeg ble plukket opp ved ferjekaia på Langevåg av Lars “VG-TV” Somby og Martin S. Noreng på vei til banen for en gjennomkjøring før turneringsstart på fredag. Og FOR en bane!
Ifølge lokale kjenninger har aldri banen vært mer striglet og klar for turnering. Det var tørt, kortklipt, godt vær og fantastisk stemning da vi gikk sakte, men sikkert gjennom den laaaaange banen, som for meg virket å passe bra for min kastelengde.
Etter en meget rolig torsdagskveld var det duket for avkast for meg klokken 10.24 på fredag i lettskyet oppholdsvær og nærmest ingen vind! Helt perfekt!
Jeg gikk i første runde sammen med Anton Lindh fra Team Latitude, Ståle Stai Hakstad som kom oppover med norgescupseier i Oslo og Oddgeir Valen. Perfekt gjeng. Det var duket for en knallrunde! Men den gang ei. Jeg startet helt OK med god følelse etter de to første hullene, men da begynte jeg å slite med nærspillet, og det gav meg store problemer gjennom hele helgen. Jeg ender runden ni over par etter å ha puttet og spilt innspill åtte ganger i OB. En 43.-plass på listen og en liten personlig krise.
Jeg stiller til start tidlig på runde to med en god følelse igjen. Denne runden skal jeg jammen vise hva jeg er god for! Runden starter som runde en sluttet, men denne gangen med uflaks. Perfekte drives som plutselig kicker fire meter ut til høyre og OB osv. Jeg klarer å tenke at dette bare er utur og fortsetter å kværne på! Med hell! Drivene sitter som de skal og putten er ikke så aller verst. Men ett skår i gleden var det allikevel. På et tøft par fem-hull roter jeg meg bort og kaster tre tankeløse kast. To av dem ender OB, så jeg går på en kjempetullete åtter på et hull man aldri trenger få mer enn seks kast på. Irriterende. Jeg klarer heldigvis å hente meg inn igjen, og avslutter runden med fire birdies og en bogey etter det. Meget fornøyd med det! Ender til slutt på tre over par og på stedet hvil på resultattavlen. Spillerfest på kvelden er selvsagt en høydare med en frisbeefamilie som er helt utrolig rå!
Runde tre er jeg tilbake til elendig nærspill, og går meg tidlig ned i kjelleren. Runden blir en liten nedtur igjen, og jeg tikker inn til en pluss seks-runde etter noen få birdies og desto flere bogeys. En disk midt ute i fjorden og en kropp som må trenes noe mer før neste turnering!
Jeg reiser hjemmover med tanker om hva som må jobbes med. Svaret er enkelt: Putting! Selvtillit og trygghet på putt er veldig avgjørende for meg (og sikkert veldig mange andre) om runden skal bli bra eller ikke. Mest frustrerende er det når jeg tenker på hvor mange birdiemuligheter fra 8 til 12 meter som jeg sløser bort. Drivene mine sitter bra, og jeg har god tro der, men nærspillet har vært totalt fraværende denne helgen dessverre.
Jeg har allikevel hatt en fantastisk helg med frisbeevenner, og har jo tross alt sett mye bra diskgolf i Ålesund, så jeg er tross eget spill meget fornøyd med en fantastisk tur og en nydelig turnering!
