Hei!
Det du skal få lese nå er et reisebrev fra to kompiser som har dratt på en pur diskgolf-basert road trip til USA. På 33 dager skal vi prøve like mange baner. Fra nord-øst i USA og Worlds-banene, til midt-vesten og Northwood Black, til sørstatene og WR Jackson og Hornets Nest.
Som alle andre har vi fulgt iherdig med på pro touren på YouTube, og lurt på hvor vanskelig banene egentlig er. Det ser jo forholdsvis enkelt ut å komme seg over vannet på hull 1 på Maple Hill? Hvor mye juling er det mulig å få på Northwood Black? Vi, Sindre og Joakim, henholdsvis ratet 949 og 909, tester banene for å se hvordan de spilles for vanlig dødelige.
I tillegg har vi meldt oss på tre turneringer for å måle krefter mot amerikansk motstand. Før reisen hadde vi en teori om at det er gått inflasjon i rating-systemet i USA, så alt lå til rette for at vi bare kunne møte opp og sende rating-poengene våre til himmels. Hvorfor øve for å bli bedre når man bare kan bytte beite? Vi vil oppdatere dere fortløpende på hvorvidt denne teorien holder vann.
Sentrale stopp på reiseruta:
Maple Hill
Fox run Meadow og Brewsters Ridge
Northwood Black
Idlewild
Hornets nest
Nevin Park
Faylor lake
New London Tech
Første stopp er banene som i år nettopp har vært vertsskap for Worlds-turneringen, Brewsters Ridge og Fox Run Meadows ved Smugglers Notch, nord i Vermont.
Brewster Ridge:
Ja, det er mye skog og det er mange trær – men det som kanskje ikke kommer frem på skjermen er at alle linjene er helt ærlige, som belønner gode kast og straffer linjemisser hardt. Det er den skogsbanen vi har spilt hvor det er vanskeligst å være uheldig. Ingen av hullene krever strategien «kast i denne retningen og håp at du treffer en åpning» fra tee. Når du derimot nødvendigvis shanker og sparker langt inn i skogen, kommer den strategien til sin rett. Underveis i runden vår sa Joakim halv-seriøst at den som vinner Worlds vil være den som er dyktigst på å kaste forehand fleks fra knestående posisjon.
En annen ting vi som overrasket oss, var at distansene var mer overkommelig en hva vi hadde sett for oss. Med unntak av ett hull, 10, var det aldri nødvendig eller lurt å dra frem distanse-diskene. Lengden er ikke det du vil slite med, men linjene og landingssonene krever treffsikkerhet.
Dette gjelder dog ikke for hull 8, det nye par 5-hullet. Her juger TV-skjermen så det synger, for det som ser ut som en flat fairway, er i virkeligheten et hull som går nærmest i vertikal retning i over 250 meter. Stigningen her minner mer om hull 16 på Hvam eller gamle tee på hull 5 på Ekeberg. Det virker aldri som at man kommer nærmere kurven, uansett hvor hardt man prøver. Når du i tillegg blir bedt om å følge en smal åpning hele veien, blir hullet et skremmende monster. Sindre klarer imponerende nok å kaste seg til par her begge rundene, etter noen perfekte treff. At proffene henter birdies her, blåser oss av banen.
Slik scorer vi:
Sindre gjør en veldig solid runde, og holder seg bogeyfri i imponerende fjorten hull. Så kommer den uunngåelige dobbel-bogeyen, og nordnorske gloser gjaller i Vermont. Tross denne forstyggelige blemmen, spiller han seg imponerende til par på denne banen.
Joakim, derimot, kaster mer som forventet. I flere hull holder han hodet over vannet, men de krevende kastene tærer på konsentrasjonen og tålmodigheten, og dobbelbogeyene begynner å sive inn. Runden som ender på +10 er han forsåvidt godt fornøyd med.
Se også bilder og video på Instagram
Fox Run Meadow:
En vanvittig opplevelse av en bane, hvor hvert kast er en egen reise. For Joakim sin del, er dette den beste banen han har spilt. Som på Brewster Ridge, ble vi ofte overrumplet av høydeforskjellene. OB-linjene er godt plasserte, og man har svært lite rom for å slurve fra teepad. Det nye hull 8 på Fox Run (125 meter og svinger fra venstre til høyre som en L) ser flatt ut når drona flyr over hullet på skjermen, men det går virkelig oppover og det krever en smash for å komme seg langt nok opp og til høyre. Sindre kaster komfortabelt 140 meter, men slet med å komme seg til sirkelen tross gjentatte forsøk. Igjen føler vi at distanse er mindre prekært på banen. Med unntak av tre-fire hull, er birdien stort sett innenfor rekkevidde for oss begge. I alle fall i teorien.
Slik scorer vi:
Runden blir en berg-og-dalbane for oss begge. For Sindre sin del kommer det noen sene doble og triple bogeys som ødelegger en nydelig start. Likevel henter han inn noen imponerende birdies, blant annet på det krevende hull 5, hvor man etter hundre meter må treffe et lite rom mellom to trær, for så å holde seg lav nok til ikke å sveve ned i vannet. Han ligger på seks meter, og setter putten. Mentalitet av stål. Runden ender på +5.
Det er fem kast mindre en Joakim, som igjen havner på +10. Hva gjør vel det når man kan skryte på seg å ha fått en birdie på verdensmesterskaps-banen?
Mer imponerende er doubles-runden vi gikk parallelt her (vi kastet to kast fra tee, første for eget scorekort, og andre for doubles-runde), som endte på minus 8. Hadde vi kjøpt en stor frakk og fått sneket oss begge inn i Worlds, hadde vi kanskje hatt en mulighet for pallplassering.
Første turnering
I Chicago spiller vi første av tre turneringer, en B-tier som går over to baner på én dag. 141 spillere er påmeldt over ni ulike klasser. Overmodige melder vi oss på i den gjeveste klassen, MPO.
Cary Crosstown Classic 3, Chicago, Illinois.
Bane 1: Fel-Pro RRR. Kan sees på som en storebror til Ekeberg. Tynne linjer, trege disker og mange hull du føler du bør ta birdie på, men hvor du likevel godtar paret. En bane man helt fint kan gå -14 på en god dag, men som kan gi deg en runde på plussiden om du aldri finner flyten.
Par 55, 910-rated.
Bane 2: Walnut Hollow. En krevende bane med lange kast, horribel røff og mange OB-linjer. Par er godt på alle hull og det er ingen «must gets». Hullene er designet slik at det ofte er vanskelig å spille safe. Det er gjerne det aggressive kastet som er det riktige. Blir man passiv kan banen spise deg opp. Kan minne om en lillebror til Krokhol, men uten like utsatte kurvplasseringer. Begge banene leker en del med høydeforskjellene i terrenget.
Par 59, 990-rated.
Turneringen:
Dagen før turneringen fikk vi gått en runde på hver av banene i rolige 34 grader. Lårene gnisset og røffens tornebusker stakk, men det knakk ikke to motiverte Ekeberg-gutter. Av de lokale ble vi anbefalt å hente birdies på Fel-Pro og overleve Walnut. Ingen dum game plan.
Sindre kaster enormt bra første runde. Selvsikkert treffer han linjene sine og sirkel 1 må se seg slått av de solide drivene fra tee. Inne i sirkelen med putteren i hånda er dessverre historien en litt annen. Her er det sirkelen som får overtaket og balanserer regnskapet. Hele syv putter fra sirkel 1 ender opp utenfor kurv. Runden ender på -2, 16 poeng under rating.
Joakim holder seg mer stabil i første runde. Han har kontroll på kastingen og setter flere gode putter. Til tross for en fin runde på -5 kjenner han på at han la igjen noen unødvendige slag på banen. Runden rates til 968, hele 59 poeng over rating. Til tross for at Joakim kom inn i turneringen med tredje lavest rating er det kun et litt for høyt pdga-nummer som holder ham av lead card for siste runde.
Runde to på Walnut Hollow. Det er en kasters bane, noe som passer Sindre bra. Spesielt i dag. Han manøvrerer seg godt gjennom banen og holder seg stort sett innenfor OB-linjene. Putten er bedre, men ikke helt der den skal være. Tre-fire korte misser og litt for feige forsøk fra sirkel 2 gjør at Sindre aldri tar fyr og ender på +2 for runden (963-rated) og even for turneringa. Det resulterer i en 8-plass etter en 948-turnering, rett under/på rating.
Joakim befinner seg på chase-card og puster lead i nakken. På en mye mer krevende bane fokuserer han på å holde seg unna de store smellene, treffe linjene sine og ende turneringen på minussiden. På banas vanskeligste hull, en 100 meter lang og trang korridor som svinger slakt fra venstre til høyre havner han tidlig inn i en mareritts-røff. Forsøket på å scramble seg til par med en tomahawk ender i første tre og han har i praksis samme kast på nytt. Han prøver igjen og klarer å karre seg til 18-19 meter for en putt. Mens dobbelbogeyen stirrer ham intenst i hvitøyet holder han seg fokusert og smeller inn dagens lengste putt. Han ender +4 for runden (946-rated) og -1 for turneringen og når med det målet sitt. Det ender med en 8-plass.
Mens Sindre trøster seg over at han holder seg på rating på en litt dårlig dag kan Joakim feire å ha spilt sin beste turnering noensinne. Han spiller 957-golf for turneringen, nesten 50 poeng over ratingen sin. Tidligere har han slitt med at en eller to store smeller har ødelagt runder som kunne ha blitt noe stort, men i dag holder han fokuset gjennom en lang og varm dag. Han holder seg unna alt som heter dobbelbogey eller verre og er spilleren i feltet som spiller best relativt til sin rating. Vi feirer første turnering i USA med spillerpakken til MPO: en snau desiliter softis fra den lokale kiosken. Terningkast tre. Etter det går turen mot Peoria og Northwood Black.
Vi takker Ekeberg så mye for å støtte oss på vår reise gjennom USA.
Ekebergspillere på tur
Dette er første av tre reisebrev fra denne turen. Ønsker du å følge tettere med kan du gjøre det på Instagram-kontoen JoakimogSindre_pa_disketur. Her legger vi ut highlights og lowlights samt scorecards fra flere av de vanskeligste banene i verden. Hvis du syns det er interessant å se de kjente banene bli spilt av mer sammenlignbare spillere er det bare å følge med på eventyret.