Dette er andre reisebrev fra oss, Joakim Ljønes og Sindre Vian, som har reist på en fem uker lang diskgolftur til USA. Vi skal måle oss med amerikansk motstand i tre turneringer, og teste ut noen av verdens beste og mest kjente baner. I vårt første reisebrev kan du lese om hvordan vi opplevde banene fra verdensmesterskapet og lese mer om turen – blant annet hvordan det gikk i vår første turnering i statene.
Northwood Black
Neste heavy hitter i kalenderen er av de aller fleste anerkjent som verdens vanskeligste bane. Det er forståelig. Hullene krever veldig spesifikke linjer, men er designet slik at du alltid har plass til dem. Man skjønner alltid hva hullet krever av deg. Trærne er massive og fairwayene fulle av kortklipt gress. Trolig den vakreste banen så langt på turen.
Det er mange backhandkast som skal turne mot høyre på et spesifikt tidspunkt, men som også må fade litt tilbake mot slutten for å kunne ligge i god posisjon. Det å treffe linjene er ikke det verste, for fairwayene er brede og fine, noen ganger kan man bomme litt på linja si uten å bli straffet hardt for det, en luksus man ofte ikke har på norske skogsbaner. Det som virkelig er vanskelig er å treffe de riktige landingsområdene. På de elleve(!) hullene som ikke er par 3 er landingssonen for å ligge i god posisjon til neste kast små, konkrete og vanskelig å treffe. Det er der banen blir vanskelig, man blir alltid fristet til å være aggressiv om man nesten er i perfekt landingsområde, som kan straffe hardt. Det er dog aldri distansen som hindrer oss å nå disse landingsområdene. Vi brukte nesten ikke distansedrivere, og flere ganger var puttere og mids brukt fra tee. Det oppleves derfor som en bane hvor de aller fleste birdiene er innenfor rekkevidde, noe som er merkelig med tanke på at det er verdens vanskeligste bane. Har man 120 meter inne som maksdistanse er det godt nok på de fleste hull på banen. Det man heller trenger er variasjon i kastene og evnen til å finne de riktige landingsområdene.
Slik scorer vi:
I tillegg til våre runder spiller vi en best shot doubles. Banen er lang og slitsom og det tar oss 5 timer og 35 minutter å fullføre.
Joakim klarer ikke å holde konsentrasjonen oppe hele veien på runden som nesten blir like lang som en arbeidsdag. Han tar en fin birdie på hull 7 og holder seg frem til da unna de verste blemmene og sanker en del par. Etter det rakner det litt før han finner gløden igjen på de fire siste hullene. Det ender +15, noe han forsåvidt er fornøyd med.
Sindre går en god runde. Han tar fire birdies på en dag putten ikke egentlig er helt på, og holder de store smellene unna helt til hull 14 hvor han tar en kvadruppelbogey 9. Det blir et lite sår på et scorekort som kunne vært veldig bra. Han er likevel svært fornøyd med runden. Det ender +6 med fire birdies.
Doubles gjør vi det knallsterkt og går -3. Sanker seks birdier, men slipper ikke unna noen sure (og noen helt OK) bogeys.
Ekebergspillere på tur
Dette er andre av tre reisebrev fra denne turen. Ønsker du å følge tettere med kan du gjøre det på Instagram-kontoen JoakimogSindre_pa_disketur. Her legger vi ut highlights og lowlights samt scorecards fra flere av de vanskeligste banene i verden. Hvis du syns det er interessant å se de kjente banene bli spilt av mer sammenlignbare spillere er det bare å følge med på eventyret.
Følg oss på Instagram
Idlewild
Banen er ganske variert. Det finnes åpne hull, tette skogshull, korte hull og lange hull. Der det er trær er det forferdelig å havne utenfor fairway og det var litt for enkelt å havne der. Skogshullene klarer ikke helt å komme vekk fra at det er bedre å bomme mye på linjen enn litt. Noen av de beste resultatene våre var fra kast som ikke egentlig traff linja man prøvde på, og noen virkelig gode kast ble straffet alt for hardt for å bare være 98 prosent perfekt. Noe man ikke vil oppleve på f.eks. Northwood Black. Gaps var generelt veldig små og konkrete i skogen. På to av hullene eksisterer det kun linjer om man legger til litt godvilje.
Når det er sagt har de fleste hullene snodige og interessante linjer man ofte ikke kaster ellers, noe som var kjempegøy. Med sine kreative løsninger oppleves det litt som en forstørret minigolfbane. Man får virkelig bruk for hele verktøykassa, noe vi kommer tilbake til under «hvordan scorte vi». Noen hull følte selv vi at det var krise om man ikke tok birdie på, som hull 9 og 11, de to korteste hullene, mens noen hull var nesten umulige på vårt nivå. Oppmuntrende var det at noen av hullene var mulig å hente eagle på selv for oss (hull 8, 176 meter par 5, og hull 16, 295 meter par 5). Det mest sammenlignbare i Norge vil være å hente de åpne hullene fra Vasset og hente noen av de trangere hullene fra Hestehagen.
Slik scorer vi:
Denne runden spiller vi begge doubles med oss selv, noe som selvfølgelig gjør scoren en del bedre enn den ellers ville vært.
Joakim går på par med tre birdier og tre bogeyer. Joakims foretrukne kast er backhand med litt fleks/anhyzer. Når hullet krever det briljerer han, men som vi var inne på krever banen en mer variert verktøykasse. Her fikk Joakim virkelig kjenne på det å ikke ha en god nok hyzerflip, en trygg nok forhand, eller noe erfaring med rollers for å nevne noe. Han kommer dog langt nok med en «begrenset» verktøykasse til at han aldri går på store smeller.
Sindre går en fin runde på -5 hvor høydepunktet utvilsomt er eaglen på hull 16 (par 5, 295 meter). Hullet spiller noe nedover fra tee, men veldig nedover på innspillet. Så den reelle distansen som kreves for å ha en putt etter to kast er ikke så ille. Sindre tjener på å ha flere strenger å spille på og henter derfor noen flere birdier.
Høydepunkter fra både Northwood Black og Idlewild kan sees på Instagram: https://www.instagram.com/joakimogsindre_pa_disketur/?img_index=1
Flying Pig Open
Turen går fra Peoria og Northwood Black til Cincinnati (Ohio), hvor vi spiller vår andre turnering. Som den første er også dette en B-tier med to runder på en dag, på to ulike baner. 152 deltakere, hvorav 48 av dem spiller MPO.
Flying Pig Open (https://www.pdga.com/tour/event/70818)
Bane 1: Mt. Airy (https://udisc.com/courses/mt-airy-GiM4) En veldig variert bane med en god del trær, mye høydeforskjell og stort sett bare blinde, ofte utsatte, kurvplasseringer. Alle kast og hele verktøykassa tas i bruk. Korte putterkast fra tee så vel som de store bomberkastene med både forhand og backhand. To-tre «gimmies», men på resten av hullene smaker birdien godt og par oppleves som helt greit. Tenk hull seks på Krokhol. Birdien smaker godt, men er du ikke i posisjon er par godt nok.
Par 67 (20 hull)
Rating: 938
Bane 2: William Harbin Park. (https://udisc.com/courses/william-harbin-park-eqlU) En relativt åpen parkbane med ett og annet hull som kan minne om et skogshull. Også her litt opp og ned i terrenget. Banen var nok svært utfordrende da den ble satt opp i 1999, men lite er gjort med hulldesignet (eller med kurvene som hadde varierende mengder kjetting) siden forrige årtusen. Unntaket er turneringslayoutens seks safarihull som er lagt til under turneringen for å gjøre den vanskeligere. De funker isolert sett, men her vil man virkelig score. De originale hullene er stort sett korte hyzere hvor man har mye rom å jobbe med. Kun tre-fire hull har OB.
Par 65 (20 hull)
Rating: 903
Skyene dekker for sollyset tidlig på morgenen i Cincinnati og vi er klare for to runder og 40 hull vi akkurat rakk å få testet en gang før turneringen. Vi føler begge at det egentlig går greit på Mt. Airy. Vi finner en periode med flyt og henter begge fem birdier. Vi går også på noen smeller, som på denne banen føles litt uunngåelig. Begge ender på par for runden (938), og er OK fornøyde helt til vi ser at lederen ligger på -12. Au.
Vi må opp i ringa og er klare for å angripe William Harbin Park med alt vi har. Dessverre er det behagelige skydekket fra runde en borte, og solen matcher vår aggressive innstilling inn i runde to. Gradestokken passerer 43 før runde to starter. Med null vind og få steder å finne skygge i en relativt åpen park oppleves det som 50 grader, noe som som gjør denne idretten en del vanskeligere for to nordnorske gutter. På et tidspunkt jobber vi hardere med å holde oss hydrert enn å kaste disk. Men vi gir oss ikke.
Konsentrasjon er mangelvare og spillet begynner å rakne. Joakim klarer ikke å putte høyt nok, og Sindre klarer ikke kaste langt nok (til tross for at dette er en bane som ikke krever at man må kaste så langt). På en bane som burde være en «walk in the park» må vi se oss slått av omgivelsene. Selv de korte og åpne hullene blir pinlig vanskelige, og til slutt er det knapt ære igjen å spille for for Ekebergs delegasjon i statene.
Sindre karrer seg til en runde på -4 (941) etter å ha tatt noen birdier tidlig i runden mens drikkevann og kalkpose fortsatt hadde en effekt, mens Joakim ender på par for runden (903) og turneringen. Selv sier han at det er de vanskeligste forholdene han noen gang har spilt i. Joakim ender på delt 42. plass. Sindre på solo 36.
Halvannen uke og en siste turnering gjenstår på vår lille turné gjennom statene. Videre går turen mot Georgia og WR Jackson før vi durer videre gjennom Charlotte og Lynchburg på veg tilbake til Maple Hill etter det.
Vi takker Ekeberg så mye for å støtte oss på reisen!