Det er merkelig hvordan sporten vår har en sånn altoppslukende dragning.
En dag låner man en disk fra en venn. Den neste er det ingenting annet som betyr noe. Man vil bare ut og kaste, hver dag. Når man ikke kaster frisbee, ser man på frisbee. Når man ikke ser på frisbee, tenker man på det.
I årevis har vi, Sindre og Joakim, drømt oss vekk til USA mens vi har fulgt Pro-Tour-turneringene på YouTube. Dels fordi banene er så smellvakre. Dels fordi vi i overmod har fantasert om å overvinne dem. Hvor vanskelig kan det egentlig være?
I høst bestemte vi oss for å sette dagdrømmen til livs, leie en bil i USA og pløye igjennom så mange av de mest berømte banene vi greier på fem uker.
Sindre Vian
Dette er det tredje og siste reisebrevet fra Sindre og Joakim , hvor de forteller om sitt møte med et knippe av disse banene, slik at andre dagdrømmere kan få et bilde av hvordan de oppleves for vanlige dødelige (ref. ratingpoeng på ~950 og ~920), og gi et faktisk svar på hvor vanskelig det egentlig kan være.
Har du blitt inspirert til å ta en tur over selv, så har de laget en liten rapport med regnskap og tips til dere. Den finner du her!
Les første reisebrev her.
Les andre reisebrev her.
Her finner du videosnutter fra turen vår på Instagram.
WR Jackson
En av de eldste og mest ærverdige banene på Pro-Touren ligger nord i Georgia, på samme område som PDGAs hovedkvarter. Nå som nyheten om at barkebiller truer banens eksistens har slått ned som lyn fra klar himmel, er vi desto mer takknemlige for at vi fikk sjansen til å prøve denne banen før den stenges for godt.
Måten denne skogsbanen er modellert på, kjenner vi igjen fra flere av de foregående skogsbanene, som Brewsters Ridge og Northwood Black. Trange fairwayer i mektige skoger, som likevel er så godt tenkt ut at forskjellen mellom linjebom og linjetreff aldri føles tilfeldig. Er man unøyaktig (ofte), blir man umiddelbart avslørt. Er man dyktig (sjeldnere), er birdien innenfor rekkevidde. Selv for oss (les: Joakim) uten de lengste armene.
Det betyr selvsagt ikke at vi faktisk får så mange birdier. Men det å kunne forestille seg at man kan, er jo så å si en seier i seg selv.
I møte med de trange korridorene, føles det altså sjeldent lurt eller nødvendig å hente ut distansedisker opp fra sekken. Et godt og kontant treff med en fairwaydriver eller mid holder langt på vei i de fleste tilfellene.
Det er verdt å nevne at det å havne i røffen straffer seg ekstra hardt her.I tillegg til tett skog, får du også automatisk et titalls edderkopper å hanskes med. (Det er ikke bare barkebiller skogen er infesert med.) Allerede første hull var vi alt for nære på å gå med ansiktet først i en bananedderkopp. Oppkalt etter størrelsen. Kall det gjerne en ekstra feature ved banen. Nok om det.
Slik scorer vi:
Her spiller ikke distanseforskjellen mellom Sindre og Joakim like stor rolle. Det som er krevende på denne banen er å turne/fade på riktig tidspunkt, lande disken riktig på green. Det blir veldig få birdier da linjene er så tette at man ofte tar av litt kraft for å treffe dem.
Sindre henter noen flere par enn Joakim, og det er i stor grad der slagene hentes. En utrolig morsom skogsbane!
New London Tech
Selv om denne banen ikke ennå har dukket opp på Pro-Touren, vil vi utrope et stort varsko om det som skal verte neste års verdensmesterskap. New London Tech er et monster av en bane!
Den ligger i West Virginia, i Paul McBeth gamle bakhage. Han har selv hatt flere fingre med i banedesignet, og skal ha hatt som mål om å skape en bane som kan møte den nye standarden proffene har satt de siste årene. Det merkes. Å kaste her er sadomasochisme.
På samme måte som eksempelvis WR Jackson, er dette i hovedsak en skogsbane som krever teknisk finesse i hele spekteret av shot-shapes. Forskjellen her er at de fleste birdiene føles som fjerne feberdrømmer. I møte med hull nærmere fire hundre meter lange i trange skoger, føles den firedoble bogeyen mye mer nærliggende. Man kan utføre to-tre eksemplariske kast, og likevel ikke være i nærheten av å få øye på kurven. Til slutt sitter man igjen med dobbelbogey og knekt selvtillit, og lurer på hvordan i all verden det hele skjedde. Banens par på 68 sier det meste.
Likevel blir det en entydig god opplevelse for oss. Banen har en eventyrlig tilstedeværelse, en egen estetisk autoritet vi bare kan oppleve på Krokhol i Norge. Nyklipte gressplener utgjør fairwayene, voldsomme trær rammer det hele inn. Å gå opp på utkastene føles som å gå til kanten av preikestolen. Det er ubetalelig vakkert, ja. Men du vet at du vet det ikke vil gå deg godt når du kaster deg ut i det.
Slik scorer vi:
Det må sies at ikke hele banen er like ubarmhjertig. Selv her er det noen pusterom som dysser deg inn i en falsk følelse av mestring. Det hjelper lite når man er så hjelpesløs på resten av banen.
Joakim spiller trolig sin heldigste runde noensinne. Frisbeen lurer seg gjennom åpninger i skogen som ikke finnes. Og når han treffer trær, blir disken som regel bare guidet varsomt til midten av fairwayen. “At det er mulig å være så heldig, og likevel gjøre det så dårlig,” sier han midt i runden, mens livsgnisten er i ferd med å forlate kroppen. Man skulle ikke tro at +14 er et sminket resultat, men det er det altså.
Sindre kommer skjevt ut. På seks hull ligger han like mange slag over par. Likevel lar han seg ikke knekke, og på de åtte neste henter han inn to slag på imponerende vis. Tross et par blemmer på tampen, havner han på en respektabel score på åtte slag over par.
Etter vi forlater West Virginia, forblir det et mysterium for oss hvordan noen kan ha ambisjoner om å havne under par her. Det er bare å glede seg til å bli motbevist under neste års verdensmesterskap.
Maple Hill
Trenger egentlig ingen introduksjon. Topper Udisc liste over verdens beste baner for ente år på rad, og kan vel også kalles verdens mest berømte bane, mye på grunn av publisiteten Simon Lizotte har skapt rundt den gjennom YouTube.
Det er mange grunner til at banen har klart å befeste en slik posisjon. Banens standard, de unike omgivelsene, vanskelighetsgraden. Likevel ligger nok den viktigste grunnen i selve banedesignet. Hjernen bak banen, Steven Dodge, har klart å skape 18 helt egenartede hull man umiddelbart kjenner igjen etter å ha sett på en turneringssending eller to. Det er nok derfor vi beveger oss rundt på området i en konstant tilstand av ærefrykt. Vi er barnslig starstruck, hele runden, mens ikoniske utkast åpenbarer seg for oss, én etter én. Å forsøke å karre seg over vannet på første hull. Å stirre opp den voldsomme bakken på hull ti. Håpe at man har nok kraft til å treffe øya på hull åtte. Det er disse opplevelsene som ligger til grunn for turen. Da blir scoren litt mindre viktig. Særlig når begge klarte å kaste over vannet på hull 1, en relativt komfortabelt, en annen med et lite nødskrik. Men det går altså for de som har 125-130 meter inne på en god dag.
Likevel: slik scorer vi:
Sindre, som tidligere i år gjennomførte et knallsterkt NM, sier at de avgjørende puttene der på langt nær genererte like mye nerver som han hadde i møte med første birdiemulighet på Maple Hill.
Han nyter godt av å ha ca. 20 meter mer på driven enn Joakim og henter betydelig flere par enn Joakim. Sindre tar birdien på 5, 12 og 14 fordelt på de to rundene. Likevel klarer han ikke å slutte å tenke på de to gangene han lå i sirkelen for birdie på ikoniske hull 1 uten å hente 3eren.
Joakim: Fem frisbeer fattigere, like blid! Han plukket opp birdien på hull 4 og 5 den ene runden og vil for alltid ha back-to-back birdies på Maple Hill på CVn. Scorekortet hans bærer preg av at aggressive valg kan straffe seg på denne bautaen av en bane.
Turnering: The Nightmare at Hornets Nest
Av de tre turneringene vi på forhånd hadde pekt oss ut, var marerittet på Hornets Nest den som hang desidert høyest. Fire runder over to dager på to historiske baner som enten verter eller har vertet DGPT-mesterskapet. I konkurranse mot et knallsterkt felt, med ringreven Michael Johanson i spissen.
Som de foregående turneringene, hadde vi gått ut ifra at å kvalifisere for MPO-deltakelse i Norge automatisk tilsa at vi hørte hjemme i samme klasse i USA. Noe som heller ikke her var tilfellet.
Resultatet blir at Joakim går inn i turneringen som den desidert lavest rangerte i sin klasse, tretten poeng under nestemann. Hadde han meldt seg inn i MA1, hadde han fortsatt vært tredje sist. Sindre, førti poeng over Joakim igjen, befinner seg likevel langt nede mot bunnen av feltet, hvor 19 av 28 spillere er høyere rangert.
Bane 1: Nevin Park: Kjent fra DGPT-mesterskapet både 22- og 23-sesongen. Nylig vist på DGN og Jomez. Skogen er ekstremt tett, de fleste hull leker med høydeforskjeller og landingssonene er så spesifikke at du kan ligge i fairway og fortsatt måtte ty til risikofylt kreativitet for å kanskje redde par. Dette er uten tvil en scramblers bane.
Par: 70
Rating: 950
Bane 2: Hornets nest: Knappe ti minutters kjøretur fra Nevin Park og var hjem for DGPT-mesterskapet i årene før turneringen ble flyttet til Nevin. Bærer preg av å være en park-bane som også har noen tette skogshull og en og annen vanskelig mando, samt flere ikoniske hull mange nok kjenner igjen fra tidligere turneringer der.
Par: 63
Rating: 970
Turneringen:
Joakim skjønte tidlig at han måtte skru ambisjonene til å matche realiteten i møte med det sterke feltet. Kun ett mål virker realistisk: å ikke havne sist.
Selv det målet blekner raskt. Han klarer ikke møte Nevin Parks strenge krav for presisjon, og straffen er fengsel og påfølgende doble bogeys. Etter første dag befinner han seg alene på bunnen, fire slag bak nestemann.
Hans eneste håp er å slå tilbake på den mer åpne Hornets Nest. I en desperat kamp for overlevelsen, klarer han gradvis å hente inn slag mot resten av bunnkortet. Etter første runde deler han sisteplassen, og ved å unngå de store tabbene på den andre runden, ender han på fem slag over par. Motstanderen havnet på sju. Det rekker akkurat. Lettelsen er et faktum. Totalt blir det 21 slag over par og en turneringsrating på 918 for Joakim.
Sindre spiller mellom 14-16 godkjente hull pr. runde, men klarer ikke holde seg unna de få, men solide smellene, som gjør dette til en litt under middels turnering. Første runde har han en kvadruppelbogey på nest siste hull og mister det som kunne vært en runderating på rundt 1000. Det er mer eller mindre beskrivende for turneringen.
Det ender med 20.plass på +12 over fire runder med en turneringsrating på 935. Fornøyd med mye, men surt å ikke holde seg unna smellene. Igjen må han lære at det tar flere hull å bygge opp en god runde, men bare ett for å ødelegge den. Det til tross var det stort å spille turneringer på så strålende baner som Nevin Park og Hornets Nest er.